torsdag 27. februar 2014

Landsbyen der solen sovner og våkner

Det finnes et sted jeg der vil være. Et sted som er magisk, og virkelig.

Landsbyen heter Irne, og rett i nærheten ligger gården der solen går opp og ned og universet henter sin kraft og mening og alt får liv.

Der lekte jeg som barn, og dit skal jeg snart. Til snødekkede fjell i et land som har mistet sin uskyld, sin skjønnhet.

Alt er brutalt og trist nå. Men dit skal jeg. Alle må hjem en gang. Og jeg savner virkelig hjemmet, luktene, den grønne fargen, sanden, bekkene og fjellene.

La meg bli begravd av krigens og brutalitetens ild og aske, den voldsomme tsunamien av hat og korrupsjon og skitne avtaler mellom Assad og Putin og resten av klodens ekle, råtne politikere.
Jeg er bare en mann som er sliten av de ville apenes politikk, som bare vil omfavne sin landsby i solnedgangen en eneste gang.

Bare en gang.

onsdag 26. februar 2014

Aktivisme som politisk kunst


Fagbladet Journalisten, Minerva, Fri Tanke og Humanist forlag har tatt til orde for å foreslå meg som kandidat til statsstipend i 2014. Ikke overraskende har forslaget skapt debatt, først og fremst i sosiale medier. Siden jeg ikke er aktiv der, er jeg blitt spart for denne lesingen. Men enkelte kritiske punkter er blitt formidlet til meg.

Jeg er en meningsytrer og en aktivist. Mine første aksjoner var rettet mot undertrykkende forestillinger og praksiser i islamsk religion og kultur. Til dette hører slørbrenningen til forsvar for kvinnerettighetene og sitte-ned-aksjoner og sultestreik i protest mot dødsstraff for homofile. Kritikken rammet da minoriteter i Norge. Det siste året har jeg rettet kritikken mot et maktsenter i storsamfunnet. Det ble en sitte-ned-aksjon utenfor hovedkontoret til mediekonsernet Schibsted, skattenekt og kritikk mot den blåblå regjeringens kulturpolitikk, et brev til Stortingets familie- og kulturkomite og til slutt rivning av statsborgerbrevet og klipping av passet. Har det klikket for meg på grunn av en arbeidskonflikt med Aftenposten?

Arbeidet for å styrke demokratisk kultur og forsvare menneskerettighetene kan ha flere adressater. En aktivist kan velge å fokusere på én adressat og ett tema, for eksempel trafficking, og slik gi sin aktivisme en tydelig profil. Jeg har valgt annerledes. Adressatene er blitt mange. Ulempene ved dette valget er at det kan ta lengre tid før man ser hele bildet, og at jeg som aktivist blir stående alene når jeg angriper på flere hold og dermed ikke får allierte i kampene mine.

Siden jeg har valgt denne formen, pliktes jeg å gi en forklaring når spørsmålene blir mange. Alt jeg har foretatt meg det siste året er i mine øyne en sammenhengende aksjon, ikke spredte protester. Å aksjonere er ikke ensbetydende med å bære en plakat og stå på gaten et sted på et bestemt tidspunkt, for så å gå hjem. Det kan bli en form for politisk kunst, og en livsstil, der ens vanlige liv, utfordringer og spontane reaksjoner smelter sammen med protesten og aksjonen. Ikke noe av det jeg har gjort, enten jeg har kritisert islamske ledere eller ledelsen i et mediekonsern og politikere i en Stortingskomite, har primært handlet om meg personlig. Hadde jeg ønsket å løse mine problemer, hadde jeg naturligvis ikke tatt en så kronglete, farlig og ensom vei. Det jeg gjør er at jeg bruker meg selv og mitt liv for å personifisere et samfunnsproblem, et demokratisk problem. Rent spill er det ikke. Bare et ekte liv kan avføde virkningsfull aktivisme. Det private er i høyeste grad politisk.

Hver aksjon må bli forstått i sin sammenheng. Å bruke samme metode i to forskjellige saker verken likestiller dem eller devaluerer den ene. Jeg merker at kulturelt bestemt sensitivitet spiller en stor rolle i tolkningen. Å rive dokumenter betyr ikke å markere avsky mot norsk statsborgerskap eller identitet, slik enkelte har hevdet. Har man lest mine innlegg frem til denne demonstrasjonen, ville poenget vært klart. Det var en visualisering av opplevd eksklusjon: Som frilanser stående alene mot lukkede redaksjoner. Som minoritetsperson som ikke finner sin plass i det norske samfunnet. Som medlem av den nye underklassen som ikke nødvendigvis mangler utdanning. Poenget er at slike dokumenter mister sin verdi når de ikke gjenspeiler reell inkludering.

Jeg takker nei til et eventuelt statsstipend. Min aktivisme for kulturarbeid, frilanseres stilling og fritt og mangfoldig media i Norge er viktig for norsk demokrati. Faren er stor for at jeg ved å ta imot et statsstipend vil tømme denne aksjonen for mening og innhold. Da vil jeg sette stempelet «personlige problemer» på en streben som søker felles løsninger på samfunnsproblemer.

 De ansvarlige politikerne og lederne i media-Norge må ta min kritikk på alvor, ikke hvile på puten «aktivisten har psykisk sykdom». Gjør de det, risikerer de å miste troverdighet. Ola og Kari Nordmann, som syntes jeg var klok da jeg kritiserte minoritetene, men som ikke kan skjønne hva som feiler meg når jeg peker mot dem, må ta en runde med seg selv og granske sine holdninger.

Innlegget ble i dag publisert i Klassekampen 

  

 

torsdag 20. februar 2014

Kritisere de andre, ikke meg!

Mange av dere har mislikt at jeg har klaget på urettferdigheten gjennom et brev til de folkevalgte.
Det burde blitt skrevet på en annen måte. Det burde en annen enn meg skrevet på vegne av meg. Jeg burde ha fulgt normene for atferd som fører til ønsket resultat.

Da har dere ikke skjønt noen dritt av hva jeg har sagt og skrevet i gjennom hele min virke som samfunnsdebattant!

Å kritisere muslimers, eller araberes eller innvandreres tenkemåte er fint. Da får jeg applaus. Å kritisere deres tenkemåte og deres jantelov og deres system er derimot dumt. Fryktelig dumt! Det burde jeg ha skjønt.

Jo, jeg har skjønt det. Og jeg gjør det samme likevel. Jeg er ærlig og oppriktig og søker rettferdighet. Mest for alle andre, men i det siste for meg selv. For hvis jeg ikke prøver å protestere mot at jeg snart ikke har evne til å forsvare de stemmeløse på grunn av noen alvorlige feil i det norske systemet, da har jeg sviktet min oppgave.

Noen jobber med en søknad om statsstipend for meg. Veldig gode og rause mennesker står bak forslaget. Men jeg har ikke bedt om det. Og jeg er blitt så dårlig gjennom årene av medienes utnytting av meg at jeg ikke har nytte av et eventuelt statsstipend. Jeg vet om en som har jobbet hardt for å få det, og som nesten sluttet å jobbe etter å ha fått det. Sånn er ikke jeg. Jeg kan vri meg i smerte, men ikke lyve, ikke kreve noe som jeg ikke fortjener, som jeg ikke føler at jeg kan ivareta.

Jeg vil ikke ha statsstipend. Jeg vil ikke lenger ha noe av deg, Nordmann.

Du kommer aldri til å forstå hvor mye jeg har jobbet for å komme nærmere og nærmere deg. Hvor mange dager og netter jeg har måttet lære meg ord og verb, lese bøker, høre på musikk, debattprogrammer, nyheter. DINE ord, dine bøker, dine debattprogrammer, dine dine dine...

Jeg har virkelig elsket deg. Av hele hjertet. Men du reagerer på mine krav om tak over hodet og mat og klær for barna i et rikt land med kritikk. Ikke med sympati eller forståelse.

Skulle jeg ikke fortalt om min nød? Skulle jeg ikke kritisert medier som skaper sosialklienter av erfarne, hardt arbeidende kommentatorer? Skulle jeg holdt kjeft? Gjort som andre? Funnet en liten, hemmelig vei i de mektige kanalene? Gitt blaffen i alle andre som er i min situasjon, og tenk at de selv måtte klare å finne en liten hemmelig vei? En og en?

Jeg valgte å ta ansvar for dem, og for meg, og for mine to barn, og for samfunnsutviklingen.

Men det er en synd i Norge å være Ærlig. Akkurat som det er i Syria, Iran, Irak. Det handler bare om hva man skal lyve om.

Er du såret fordi jeg har revet i stykker dokumenter som har gitt meg statstilhørighet og beskyttelse? Jeg er også såret. Og såret har bare verket. Og blødd. Uten at du visste eller ville vite.

Jeg vil ikke ha noe av deg, nordmann.

Jeg vil ikke ha dine penger, ditt pass, dine fjorder, dine fjell, din bekreftelse, din beundring.
Jeg vil ikke ha noe. Det er likegyldig for meg om hele den norske befolkningen og kongehuset elsker eller hater meg. Jeg gjør BARE det jeg føler er rett, godt og rettferdig. Jeg bryr meg heller ikke om hva du føler når jeg sier det rett ut.

Norge er ikke verdens beste land. Det finnes noe som ikke kan måles gjennom tabeller og skjemaer. Likevel er jeg takknemlig. Takknemlig for livredningen, asylet. Takknemlig for at jeg har fått sjansen til å bli kjent med vakre Norge. For jeg elsker jo Norge. Tross alt.
Men det har aldri fantes et bitte lite hjem for meg i Norge.

Takk for meg!


lørdag 15. februar 2014

Vecka 2 i Kärlekstävlingen


Sara Mats.

Den första veckan av OS-tävlingen som äger rum på trottoaren mot dn ryska ambassaden har varit spännande och meningsfullt. Halsduken har blivit långt. Men det måste bli mycket, mycket längre, eftersom det finns så många homoseksuella, transpersoner og queer i Ryssland som verkligen behöver en varm kram.

Den andra och sista veckan börjar  nu på måndag. Jag sitter mellan 10-15 varje dag. Drop in. Skriv en hälsning, lever stickade deler, visa ditt stöd.

Vid den olympiska avslutningsdagen söndag 23 februari träffas vi klockan 12:00 i parken utanför ambassaden. Vi mäter halsduken, håller den runt ambassaden så långt det går. Det blir utdeling av ätbara guldmedaljer och en mycket speciell ryska flagga hissas. En som har flera färger :-)

Sprida information om denna kärleksåtgärd. Och vara med! Det blir aldrig bra utan dig.

Varm Hälsning
Sara Mats


QX var på plass fredag og tok kort

http://www.qx.se/samhalle/torussiawithlove/25794/har-ar-saras-ryska-karlekshalsning

søndag 9. februar 2014

Galskap eller realisme?

For kort tid siden feiret nordmenn 10 år med facebook. Nå er nesten alle der.
Jeg har bestemt meg for ikke å være der alle er. Men etter kraftig og langvarig mas fra flere hold, laget jeg en beskjeden profil og var på facebook i kanskje to måneder før jeg slettet profilen.
Jo, det stemmer. Man får informasjon, ser og blir sett. Man "konverserer" med andre. Man får en illusjon om å holde seg oppdatert og ha masse venner.

Nå er ikke poenget å skrive om facebook. Det var bare en innledning. Det jeg vil si noe om er et tema som er blitt diskutert på sosiale medier. Selv har jeg ikke lest noen kommentarer, bare hørt om det helt kort "Mange mener du er så psykisk syk at du bør bli skjermet for oppmerksomhet".

Denne typen "debatter" kan bare finne sted på sosiale medier, og det er en av mange gode grunner som har holdt meg utenfor dette nettsamfunnet. I etablerte medier sørger presseetiske regler for en mer informert, rasjonell og anstendig debatt.

Når en person med innvandrerbakgrunn river i stykker statsborgerbrevet og klipper passet, bør det stilles noen spørsmål: Finnes det en forståelig grunn til handlingen? Har det norske samfunnet sviktet? Er det en visualisering av eksklusjon? I så fall, hvilken form av eksklusjon?

Psykisk syke personer er ikke så forskjellige fra alle andre. Vi er også rasjonelle aktører den største parten av tiden. Vi tar etiske valg. Vi melder oss inn og ut av ulike fellesskap. Å redusere saken til et utslag av psykisk ubalanse er å melde seg ut av den seriøse debatten. Det minner meg om muslimske debattanter som forklarte min slørbrenning på kvinnedagen som traumatisk atferd etter en unormalt vond oppvekst.

Jeg smiler av det. En velsignelse som følger med psykisk sykdom er faktisk å kunne skue samfunnet på avstand. Noen ganger har jeg fått latteranfall. Men ofte gråter jeg av det jeg ser.

Her er noe av forklaringen på det enkelte tolket som galskap:

http://www.journalisten.no/node/41598

fredag 7. februar 2014

Jeg lyver

Jeg opplever fortsatt tilhørighet til Norge. Det gjorde vondt å skrive den første teksten på svensk og velge Stockholm fremfor Oslo som sted for neste aksjon. Jeg jobber hardt med å overbevise meg selv om at jeg ikke er norsk.

På avstand virker mine innlegg og handlinger i det siste uforståelige og umoralske. Feige. Dumme. Jeg er klar over det. Jeg skal ikke forsvare meg selv. Men det blir løgn å si at jeg ikke føler tilhørighet til Norge.

Mitt syriske pass ble tatt fra meg for 18 år siden. Jeg har ikke vært i landet i alle disse år. Men jeg elsker fortsatt Syria.

En halsduk som värmer

 I dag  börjar OS i Sotji . Det skulle också vara början på en tävling i Stockholm.

Efter tillstånd från Stockholmspolisen skulle jag i dag sitta utanför den ryska ambassaden i Stockholm mellan 10-15 med en regnbågsflagga, en korg och massor av garn i regnbågens alla färger. Men det är inte alltid lätt att vara aktivist och mor till små barn. Den lilla flickan på 7 år har hög feber och magbesvär. Jag måste därför välja moderskap i dag i stället för kreativt deltagande i OS.

Men måndag 10 februari till fredag ​​21 februari  kommer jag att sitta och virka en vänskapshalsduk till våra vänner i Ryssland. Du är välkommen att titta förbi, skriva en hälsning på en textillapp som jag senare syr på halsdukan, eller hjälpa med att virka/ sticka delar i storleken 20x20 för varje färg.

Ta med dina barn. Nu riskerar homosexuella i Ryssland förlora vårdnaden om sina barn. De anklagas för att vara pedofiler. Vi ska visa de ryska myndigheterna och den ryska opinionen att de är HELT FEL! Mina barn har för övrigt målat en vacker bild på baksidan av regnbågsflaggan. Det är deras hälsning till våra vänner i öst.

När tävlingen vår är över, mäter vi längden på halsduken och skicka den till organisationen Side by side i St. Petersburg och alla Rysslands homosexuella, lesbiska, bisexuella, transpersoner och queer. Kanske blir det en avslutningsfest söndag 23 februari i parken utanför den ryska ambasaden?
Hvis du bor utanför Stockholm kan du också delta. Du kan börja att sticka. Skriv epost til meg azmeh@telia.com, så får du en adresse å sende dine lapper til.

Vi ses på måndag!


Sara Mats

PS. Jag är alltid försiktig med att blanda in barnen i mina åsikter och kampanjer, men i detta sammanhanget tycker jag att det är viktigt, pga. att huvudargumentet för anti-propagandalagarna är att barn tar skada av att bli exponerade för fenomenet med homosexualitet och homosexuell identitet.

 

onsdag 5. februar 2014

Brevet til de folkevalgte

Som verken NRK, Dagbladet eller Dagsavisen hadde "kapasitet" til å skrive en notis om.

Å melde meg ut av norsk fellesskap handler ikke om penger. Pengemangel kan man tåle, men ikke opplevelsen av fornedrelse.

Det er fornedrende ikke å få den samme lønnen som kollegaer. Det er fornedrende å bli ignorert over lang tid når man som samfunnsdebattant prøver hardt å rette fokuset mot viktige likestillingsspørsmål.

Jeg har mange dårlige egenskaper, men jeg er ærlig. Når jeg mister følelsen av å tilhøre Norge, later jeg ikke som jeg kan være en medborger. Enten er jeg norsk med hele hjertet eller så er jeg ikke det. Jeg gir fra meg privilegiene før jeg har tenkt ferdig. Jeg fortjener ikke noen priser. Derfor har jeg sendt statuetten tilbake til Fritt Ord.

Min koffert er ferdig pakket. Jeg har ikke pakket ut ennå. For to dager siden satt jeg på benken i gangen klokken tre på ettermiddagen og måtte velge. Ta flybussen til Arlanda og reise tilbake til Syria, eller gå og hente mine to barn på skolen.

Jeg hentet barna, laget middag, leste bok for den minste.

Det var ikke kjøpesentrene, underholdningskanalene, velferden og freden i Norden som fikk meg til å bli. Det var bare plikten overfor to barn jeg har skaffet til verden. Egentlig valgte jeg katastrofens, sultens og krigens Syria fremfor Norge.

Det bør føre til refleksjon.

Her er brevet mediene ikke fant interessant nok.

 
Til de folkevalgte i Stortingets familie- og kulturkomite,

Jeg skriver dette brevet den 22.desember. Jeg tror ikke at det vil bli lest før etter nyttår. For nå er det juleferie, familiesammenkomster, sydenferie etc. Men jeg er «hjemme» i Stockholm og har noe på hjertet.

Jeg er fullt i stand til å forfatte et meget offisielt brev til komiteen. Å skrive er både mitt yrke, min lidenskap og min valgte livsvei. Jeg forstår nyansene i ulike sjangre og jeg kan formulere meg formelt når det trengs, og når jeg ønsker det. Men jeg har valgt å skrive til dere, folkevalgte, fra hjertet, leveren, mens en lammegryte koker på platen og de to små barna mine leker i gangen med kosedyr.

Jeg erklærer sivil ulydighet. Jeg nekter å betale skatten min for 2012. Valget av år er ikke tilfeldig. Det er året da jeg tjente min høyeste inntekt noen sinne i det lovede oljelandet Norge. Jeg hadde jobbet disiplinert og hardt og sammenhengende i tre år med en bok. Den «høye» inntekten skyldes boksalget + honorarer for mange kronikker, kommentarer og debattmøter om viktige temaer i regi av studentersamfunn, bibliotek og ideelle organisasjoner. Min høyeste inntekt som frilanser ble altså på 265,000 kroner før skatt. Det er slik det rike, siviliserte landet Norge belønner ærlig kulturarbeid og innsats for demokrati og menneskerettigheter. Hvem er det egentlig som velger å bli et medlem i paria-kasten: frilansere?

Jo, det må være en naiv idealist eller en ren idiot.

Frilansernes honorarer har ligget i bunn i over ti år. Ingen politikere på venstre- eller høyresiden har funnet seg tjent med å ta opp dette alvorlige problemet med sosial dumping av faglige arbeidere, og ofte dedikerte kulturarbeidere og humanister. Å være frilanser innebærer så mye risiko og elendighet på mange plan, at det er en helt spesiell type mennesker som velger å bære denne byrden, ta dette ansvaret, frigjøre seg fra arbeidskontrakter og følgende krav (og rettigheter) og vie seg helt og fullt til et kall.

Jeg er en av dem. Men nå er jeg veldig, veldig sliten! Og desillusjonert.

Jeg hadde tenkt å skrive et ordentlig brev med vedlegg til relevante saker som har stått på trykk i det siste. Jeg hadde tenkt å utnevne meg selv til advokat for gruppen verdifulle kulturarbeidere og mediefolk som alle har forsømt, ofret og tråkket på i tider med finans- og mediekrise. Frilansere. De frie sjeler som tar et stort ansvar og en stor risiko for å gi til kulturen, demokratiet og landet noe verdifullt: ord, ord som lever og gir liv. Frilansere.

Jeg har valgt å bli frilanser. Fordi jeg har et kall. Fordi jeg ikke ønsker å bli beordret av en redaksjon ut på et journalistisk oppdrag hver dag. Jeg valgte hjertesakene mine: kvinnerettigheter, barns rettigheter, hbt-rettigheter og demokratisering i min region Midtøsten. Dette har jeg villet vie tiden min til. Jeg har aldri hatt store drømmer. Men jeg har trengt å slippe bekymringen for nest husleie, neste telefonregning og neste måneds utgifter. Det er så fryktelig alvorlig at en hardt arbeidende frilanser som meg aldri har kunnet hvile i tanken om at det vil ordne seg neste måned for meg og mine to små barn, at jeg dermed vil kunne konsentrere meg om det viktigste: arbeidet for demokrati i og utenfor Norge.

Jeg er nå så skuffet over dere folkevalgte. Hva rettferdiggjør deres høye lønninger og gode ordninger + + + + når dere er vitner til sosial dumping av arbeidere i viktige bransjer som kultur og medier uten å løfte en finger?

Samfunnskontrakten er klar. De som styrer, altså dere, har som plikt å sikre rettferdighet og en god fordeling av ressursene. Vi borgere betaler skatt. Når jeg ser med egne øyne, og har erfart på både min og mine barns kropper at dere har sviktet fatalt i å sikre rettferdig fordeling av godene, kan jeg ikke annet enn å nekte å betale min beskjedne skatt av min aller høyeste inntekt som forfatter, frilansskribent i dags- og ukeaviser og samfunnsdebattant. Skatten på litt over 60,000 kroner får staten altså ikke av meg frivillig. Det lover jeg! Hvert øre av dette beløpet må staten bruke fysisk makt for å ta av meg. Det lover jeg!  

Jeg er ikke bare en frilanser, men også en frilanser med minoritetsbakgrunn. For å komme dit at redaksjoner takker ja til artikler fra meg, har jeg måttet jobbe hardt med språk, utdanning og annen innsats. Sånn sett ser jeg frilanssituasjonen fra en enda mindre privilegert utkikkspost. Det smerter meg å tenke at jeg tjener like dårlig som ufaglærte rengjøringsarbeidere, med all respekt for dem, men de har tross alt ikke studert i 9 år på universitetet, og samlet på studiegjeld med mange nuller, slik jeg og mine «kollegaer» har gjort. Det gjør vondt å tenke at all energi som forsvinner i frustrasjon, bekymring og våkenetter, kunne ha blitt brukt i konstruktivt arbeid for hjertesaker, hadde dere politikere gjort jobben deres.

Jeg er sliten og desillusjonert, kjære folkevalgte. Jeg kom til Norge som fremmed med en drøm om å bruke pennen for å forsvare menneskeverdet, forklare hva et menneske er, dykke i eksistensens mysterier og skape litteratur. Nå, 18 år etter flukten fra hjemlandet Syria er det dessverre bare to små barn på 7 og 9 som hindrer meg fra å ta første fly tilbake til Syria, eller en syrisk flyktningeleir i Jordan. Man kan ikke granske filosofiens mysterier når man frykter for å havne på gaten med to barn når som helst. Er det dette Norge kunne by på?

Når man jobber hardt og opplever å bli tråkket på år etter år og bli utestengt fra de trygge ordningene i et rikt samfunn, er det vanskelig å beholde troen på at ens borgerskap betyr noe som helst. Og når dette borgerskapet ikke er arvet, blir det enda mer kritisk.

De folkevalgtes svik og forsømmelser svekker kjærligheten min til landet Norge. Det må jeg innrømme.

Jeg velger å sende dette ærlige brevet uten å lese det en eneste gang. Som sagt, har deres udugelighet ført til at en lovlydig borger har valgt å begå en kriminell handling.

Jeg kan dessverre ikke ønske dere i komiteen en god jul. For familien min har ikke det, og grunnen er at jeg har valgt å bli en frilanser i Norges tjeneste.


Sara Azmeh Rasmussen

Stockholm, 22.12.2013 Kl. 17.57


tirsdag 4. februar 2014


Jeg vil ikke forklare.
 




Jeg er ikke lenger interessert i å være del av den norske samtalen.

søndag 2. februar 2014