tirsdag 29. juli 2014

Hvofor gateaktivisme? Igjen?

Er ikke det mer behagelig å sitte i luftkondisjonerte konferanserom, være med i det gode selskap, jobbe for en tankesmie?

Problemet er at dette har en pris jeg aldri har vært villig til å betale. Å ofre en del av min intellektuelle frihet og selvstendige meningsdannelse og -ytring. Bevisst eller ubevisst blir man mindre fri når man er en del av en gruppe med en agenda eller bestemte interesser. Jeg vil være fri.

Hvorfor gateakstivisme? spurte en venn på en epost. Savnet jeg en mening i livet? Var jeg sikker på at jeg ikke kjempet mot vindmøller?
Jeg legger ut mitt svar fordi jeg ikke har lyst til å skrive en forklaring på nytt. Noe redigert, og enkelte detaljer er tatt bort.

 

Noe av det du skriver er riktig. Jeg har ikke hatt noen å bryne mine ideer med. Jeg har valgt bort deltakelse i sosiale medier fordi jeg anser ulempene langt større enn fordelene. Så min deltakelse er deltakelsen til en tilskuer og lytter.  

Det er nødvendig å få en redaksjons godkjenning til å trykke en kronikk. En vesentlig del av saken er å spre kritikken min. Men det gir ingen sikkerhet i forhold til emnets gyldighet. Det verken bekrefter eller avkrefter om jeg har rett eller tar feil. Ingen kan gi en “sann” bedømming av mitt syn på tilstanden i norske medier i dag. Det er nå slik at våre tanker henger sammen med vårt verdensbilde og erfaringshorisont, våre kunnskaper og visjoner. Det er noe av bakgrunnen for at jeg kan gå til “krig” mot en mektig institusjon alene og være trygg på min sak uansett hva andre mener. Jo, kritikk rammer. Noen ganger rammer den ekstra hardt, sårer, gir smerte, angst. Men det gjelder da å huske at mennesket er eksistensielt et ensomt vesen. Ingen kan være i ens hode. Spesielt ikke i ens hjerte. 

Søker jeg en ny kamp? Jeg vet ikke. Jeg har selv tenkt tanken. Men hvorfor har jeg ventet et og et halvt år? Hvorfor NRK og Schibsted og ikke islamsk råd? Jeg tror det ligger i noe annet. At jeg vil dedikere meg selv til den samme saken, islamkritikk, men at jeg et sted på veien ble hindret av media. Dette kan gjelde for andre saker og individer og skader demokratiet, er mitt resonnement.  

Jeg ser et uheldig mønster i norske medier, og det mønsteret fins på riktig. Derfor vil jeg også sende en klage til kringkastingsrådet. Men det er ikke nok. Hvem går inn i NRKs hjemmeside for å oppdatere seg om interne dokumenter? Det må bli bråk for at kvinnen på bussen (mannen på gaten er slitt) skal få med seg de kritiske punktene for overhodet å få mulighet til å reflektere over dem. 

Du må ikke tro at det å sitte som en tigger på gaten er blitt min hobby. Jeg kan tenke meg en mye mer behagelig form for meningsytring og menneskerettsarbeid. Gjennom å få tid, ro og penger til å skrive bøker. Bøker!! Det er det jeg ønsker. Ikke gateaktivisme. Sist jeg gjorde det var jeg omgitt av rotter og uteliggere, og jeg sverget at det skulle bli siste gang. Det var nok. Men så taler jeg og skriver i måneder for døve ører. Man tar rett og slett ikke debatten. Da blir det gaten igjen for meg, og hvem vet hva som kan skje? Det er fullstendig uforutsigbart. Men jeg gjør det. Og la dem som tenker at jeg er forstyrret, gjerne tenke det og diskutere min mentale helse på nettet.

Norge og Oslo igjen. Det kan bli siste gang jeg er der som offentlig person. Jeg har meldt meg ut av norsk offentlighet, og er fortsatt ute. Dette er et unntak. Temaet som har fått meg til å "streike", bør jeg selvsagt snakke om, ellers er streiken og utmeldelsen meningsløs.

Det er en risiko for at jeg snart setter strek, noe jeg har tenkt på gjennom over ett år. Jeg vurderer å slutte å uttrykke meg på norsk skriftlig og tilhøre den norske kulturkretsen, å begynne å skrive på arabisk og kanskje engelsk.
 
Jeg orker ikke lenger å tilhøre et rikt land som behandler sine frie skribenter og forfattere på denne måten. Hele tiden har jeg jobbet hardt, og hele tiden har jeg vært fattig, noen ganger i dyp krise. Når jeg varsler systemet og sier at noe er galt, er det taushet jeg møter. Tause politikere i kulturkomiteen i Stortinget. Tause medier. Og personangrep i sosiale medier. Jo, jeg tar det litt personlig også.
 
 Jeg kommer til Oslo med en vond smak i munnen. Ikke begeistring og kjærlighet slik som før. Min tillit til Norge er sterkt svekket. Nå er det et maktsenter i majoritetssamfunnet jeg kritiserer, ikke en minoritet. Det kommer neppe til å bli en like stor nyhet som slørbrenningen.
 
Hvor intelligent er egentlig mennesket?
 
Sara Mats