tirsdag 20. mai 2014

I natt blir jeg uteligger



Vi satt på café Christiania for en stund siden.

- Du er usedvanlig ærlig, sa han. Det er nesten sjokkerende for oss nordmenn. 

- Ja, svarte jeg.

- Handler det om en kulturell forskjell, spurte han.

- Delvis, svarte jeg.

 

Finnes det en tydelig grense mellom en genuin ærlig holdning og selvutlevering? Undret jeg i mitt stille sinn.

Med en offentlig profil følger en uskreven regel om tilbaketrekning. Dette gjelder spesielt for personer som ikke jobber i underholdningsbransjen. Der er det snarere en fordel å by på seg selv, få oppmerksomhet, og slik skaffe mer penger fra salg av plater, krimbøker og nye oppdrag.

Min ærlighet skaper ubehagelig stillhet. 

I dag grubler jeg rundt kausalitet. Hvor starter en prosess, i hvilket ledd, og hvor mye ansvar ligger i hvert enkelt ledd? Når jeg i natt ligger på et saueskinn og betrakter stjernehimmelen, kommer jeg til å gruble videre. Dessverre. Disse tankene er ikke noe man ønsker å gå rundt med, men de er der.

Hvordan ble jeg en uteligger? Var det Schibsteds utnytting? NRKs vegring mot å gi plass for en viktig debatt om frilanseres situasjon og min reaksjon med utmeldelse av offentligheten og følgelig arbeidsløshet?

 

Vi sto på kjøkkenet hos ham. Jeg var rasende og gikk frem og tilbake.

-Det er din feil, Sara Mats. De som er frilansere har arvet en leilighet, en liten startkapital, har foreldre som hjelper dem, samboere som tjener normalt eller godt og betaler felles regninger, eller så jobber de ved siden av, sa han. Hvordan tenker du egentlig? En innvandrer uten nettverk, et gjeldsoffer, og du satser 100 % på oppdragene og det dere kallet. Helt urealistisk!

Jeg stoppet og så ham i øynene i noen sekunder: Fuck you! sa jeg.
 

Kausalitet er interessant. Fordi det ikke finnes et klart startpunkt. Fordi leddene og sammenhengen mellom dem gir et stort tolkningspotensiale, og mange etiske spørsmål. I dette tilfellet, sosial- og kulturpolitiske spørsmål.

En bonde med et lite gårdsbruk på Vestlandet og en drøm om å drive det, tok bussen i dag til Oslo og sluttet seg til de store bondemarkeringene der. Bondeorganisasjonene er svært misfornøyde med regjeringens jordbrukspolitikk. Hvem sier til bonden med det lille gårdsbruket at det er et urealistisk prosjekt å følge drømmen, at det er hans personlige problem at han ikke hadde arvet en formue, eller har valgt en samboer som er lege eller IT-ekspert og som i tillegg er villig til å betale felles regninger, at det er hans feil at han er for stolt og insisterer på å betale sin del av regningen? Hvem sier til ham at han ikke har rett til å velge livsvei og forvente å kunne overleve økonomisk i et rikt land? At hans ønske om å drive bærekraftig og levere varer med kvalitet og et originalt preg er illegitimt? At han må nøye seg med en kassejobb på gigantiske ICA?
 
Når det er flere nok som samler sine tropper og protesterer, blir saken legitim og dekkes bredt av mediene. Makt, muskler og traktorer. En god sak er det også. Jeg støtter kravene til bøndene og heier på dem. Men ser vi snart frilansere utenfor Stortinget med bånd på munnen, svart teip på kameralinsene og PCene, og dagsaviser som er halvfulle med tekst og bilder? Nei. Er det fordi de har en mindre god sak enn bøndene?

Hver frilanser dyrker sin egen lille mark. Det finnes ikke en samlende organisasjon. Derfor er det levende eksempelet på hvor dårlig det står til et av få virkningsfulle midler for å skape oppmerksomhet. Regjeringens kulturpolitikk er sammenlignbar med dens jordbrukspolitikk. Den ideologiske røde tråden er godt synlig. De store konsernene som sluker markedet, de små og originale som blir skjøvet ut i hard og urimelig konkurranse. Det som produseres er billigere, men smaks- og næringsfattig mat.  
 

Jeg satt med knyttede hender under bordet. Det lå massevis av papirer som hun gransket, saksbehandleren som skulle vurdere om jeg hadde rett til sosial stønad. I tausheten som rådet tenkte jeg på hvor urimelig det er å kreve så mye dokumentasjon. Krav til dokumenter fylte to A4 ark. Et dokument for hver linje. Og kravene blir ikke myknet opp når søkeren kommer rett fra en selvmordsreise og trenger å anvende sine krefter på terapi, jobbsøking og jakt på leilighet, ikke å kontakte skattemyndigheter, banker og andre etater i to land.

-Du får vedtaket om et par uker, sa hun og viste meg ut.

Det hadde gått fire uker allerede siden jeg søkte om krisehjelp og forklarte at jeg trengte hjelp i maks åtte uker. Jeg skulle jo ta en hvilken som helst jobb.

To uker senere kom avslaget. Og sjokket. For jeg kunne ikke tro at det var mulig. Vedtaket er feil, men av hensyn til privatlivet går jeg ikke inn i detaljene.
Jeg havnet på akutten igjen, så ble jeg flyttet til lukket avdeling 24. Igjen. Så kom jeg ut og skrev en epost til de svenske sosiale myndighetene der jeg ytret min ærlige mening på en særdeles krass måte, men uten å banne. Jeg banner heldigvis bare privat. Unntakene er Marie Simonsen og Knut Olav Åmås som begge fikk høre en rad banneord på både norsk og engelsk. Det handlet om samme sak som får meg til å bryte tausheten min, frilanserne.
I dag var jeg på et jobbintervju. Jeg søkte om en jobb innen hageservice i regi av et privat selskap som leverer rydde- og rengjøringstjenester til private hjem. Timelønnen er 111 kroner. I morgen skal jeg sende flere jobbsøknader. Jeg må også henge annonser der jeg søker en hybel i andre hånd. Det er umulig å få en førstehåndskontrakt, og uansett må jeg ha jobb og inntekt for å få tak over hodet. Taket og veggene jeg forlater frivillig i kveld har fortsatt plass til meg. Her finnes mine barn. Men også deres far.

-Frilanserne klarer seg fint, sa han. Det er du som er et spesielt tilfelle, Sara. Innse det.
-Kanskje, svarte jeg.

Det er alltid vi som er nakne som avslører systemenes feil og sårbarhet.