tirsdag 1. april 2014

Passet og et brev sendt til Norges ambassadør i Sverige


Returreisen fra det som var ment å være en enveisreise setter ikke et punktum. Saken er ikke avsluttet. Jeg sender derfor det norske passet mitt tilbake til den norske ambassaden i Stockholm sammen med et 13 siders håndskrevet brev til ambassadør Anne K. Lund.

Brevet er en slags forklaring og en prinsipperklæring. Jeg kan ikke tilhøre et norsk fellesskap som ikke tillater meg å høre til.

I brevet står det:

Jeg har vært i kontakt med ambassaden i Stockholm i forbindelse med søknad om et nytt pass. Jeg leverte det klipte passet mitt og søkte om et nytt. Selv om de to passene, med ID-opplysningene mine, så nærmest identiske ut, var de i mine øyne to dokumenter med helt ulikt symbolinnhold...

Kjære ambassadør, nå er det slik i en global verden at tilhørighet ikke lenger er en skjebne. Eden må sverges årlig, ja daglig. I alle år har jeg sverget den av full hals. Nå har ordene sunket ned i en mørk sorg.

Det nye passet har intet innhold. Det er ikke mer verdt enn papiret det er trykket på. Et slikt "tomt" dokument vil jeg ikke ha liggende hos meg. Jeg sender det derfor tilbake til ambassaden som har utstedt det. Dette passet får ikke noen verdi med mindre norske politikere og medieledere tar den personlige, individuelle erfaringen (min), samt sitt eget ansvar på stort alvor.


En kopi av brevet sendes til Vårt Land. Redaksjonen hadde fått kritikk for å ha intervjuet en som mange redaksjoner hadde ignorert og satt stempelet "utilregnelig" på. Men saken var viktig. En selvvalgt retur til et katastrofeland. En kjent skribent og debattant som blir oppgitt over medienes manglende mediekritikk og skjøvet utfor stupet.

Redaksjonen i Vårt Land har tatt meg alvorlig. Jeg vil berømme avisen for et modig, respektfullt og klokt valg i denne saken. Andre redaksjoner rundt omkring i det ganske land, spesielt NRK-Public service, bør snart erkjenne behovet for å ta viktige diskusjoner, både om forståelsen av psykisk sykdom og egne etiske standarder og vurderinger.

I denne sammenhengen vil jeg orientere om at jeg for to dager siden sendte en purring til kringkastingssjef, Thor Gjermund Eriksen, med kopi til nettsjef, Frank Gander, Radiosjef, Marius Lillelien og TV-sjef, Arne Helsingen. Jeg venter tålmodig på at "pasienten" blir oppgradert til en meningsbærer og borger med krav om å bli hørt, og at øverste sjef i Public service ser i nåde til meg, lille frilanser.

Et lite apropos. Jeg hørte en mediedebatt på SVT-Forum i morges. Både radiosjef, TV-sjef, nettsjef, samt den kommersielle kanalen TV4 sin sjef var kvinner. Ytterst på siden sto den eneste mannlige sjefen, en representant for lokale trykte medier.

Så hvordan står det til her i Norge både med likestillingen mellom kjønnene og mellom mediearbeidere, enten de er frilansere eller fast ansatte? Det blir interessant å høre svaret fra den mannlige kvartetten her på berget.